Look in my direction
Here you'll see the sun never sets
No, we don't have to worry
Never in a hurry
One by one the stars go to bed
And I step into the spotlight again
torsdag 17. februar 2011
Spotlight
So, may I have your attention?
Look in my direction
Here you'll see the sun never sets
No, we don't have to worry
Never in a hurry
One by one the stars go to bed
And I step into the spotlight again
Er man energi bombe, så er man energibombe!
Look in my direction
Here you'll see the sun never sets
No, we don't have to worry
Never in a hurry
One by one the stars go to bed
And I step into the spotlight again
Ordinary girl
Siden fokuset nå er så stort på mobbing, tengte jeg at jeg kunne dele litt av mine egene erfaringer.
Jeg var et mobbe-offer. Jeg var ikke den peneste, ikke den skole smarteste, hadde vansker med og knytte meg til folk. Jeg var stille, og lekte best for meg selv.
For jentene i klassen var jeg det perfekte offer. Jeg hadde veldig få jente venner på barneskolen, fordi den "kule" jenta i klassen ikke likte meg. Til hennes irritasjon ble jeg god venn med guttene, noe som gjorde at jentene ble tøffere mot meg.
Mamma har fortalt om flere episoder hvor jentene i klassen kom på døre hjemme hos meg for og "ordne opp" i ting jeg skulle ha sagt og gjort, jeg har heldighvis alltid kunne svart for meg. Oppi et hjørne er jeg veldig kjapp i repliken. Både da og nå.
Friminuttene på barneskolen gikk jeg stort sett alltid alene. Jeg var jo et av de freakene som aldri ville vokse opp, jeg hadde ingenting imot og leke med barbie som 12-åring, hallo? Jeg var jo fortsatt et barn! Jeg hadde det kjempe koslig med og leke med barbie mens jentene i klassen sminka seg og la ut bilder, som de garantert angrer på den dag i dag, på nettet.
Jeg er også veldig taknemmelig den dag i dag at jeg ikke tar ting til meg like lett, jeg kan få så mye kjeft som bare det hos sjefen min, men det berører meg ikke følelses messig. Jeg tror det var slik med meg da jeg var mindre også, tror det er derfor jeg har klart meg så bra. Overvekt og spiseforstyrrelser har ikke utgangspungt i barndommen min, men i ungdomstiden, en periode da jeg faktisk hadde venner.
Men negative ting har også kommet til meg, jeg har store problemer med og ta til meg possitiv respons, jeg fleiper det stort sett vekk. Fåretrekker heller den gode gamle måten, en klapp på skuldra og "godt jobba", og så prater man ikke mer om den saken.
Jeg var et mobbe-offer. Jeg var ikke den peneste, ikke den skole smarteste, hadde vansker med og knytte meg til folk. Jeg var stille, og lekte best for meg selv.
For jentene i klassen var jeg det perfekte offer. Jeg hadde veldig få jente venner på barneskolen, fordi den "kule" jenta i klassen ikke likte meg. Til hennes irritasjon ble jeg god venn med guttene, noe som gjorde at jentene ble tøffere mot meg.
Mamma har fortalt om flere episoder hvor jentene i klassen kom på døre hjemme hos meg for og "ordne opp" i ting jeg skulle ha sagt og gjort, jeg har heldighvis alltid kunne svart for meg. Oppi et hjørne er jeg veldig kjapp i repliken. Både da og nå.
Friminuttene på barneskolen gikk jeg stort sett alltid alene. Jeg var jo et av de freakene som aldri ville vokse opp, jeg hadde ingenting imot og leke med barbie som 12-åring, hallo? Jeg var jo fortsatt et barn! Jeg hadde det kjempe koslig med og leke med barbie mens jentene i klassen sminka seg og la ut bilder, som de garantert angrer på den dag i dag, på nettet.
Jeg er også veldig taknemmelig den dag i dag at jeg ikke tar ting til meg like lett, jeg kan få så mye kjeft som bare det hos sjefen min, men det berører meg ikke følelses messig. Jeg tror det var slik med meg da jeg var mindre også, tror det er derfor jeg har klart meg så bra. Overvekt og spiseforstyrrelser har ikke utgangspungt i barndommen min, men i ungdomstiden, en periode da jeg faktisk hadde venner.
Men negative ting har også kommet til meg, jeg har store problemer med og ta til meg possitiv respons, jeg fleiper det stort sett vekk. Fåretrekker heller den gode gamle måten, en klapp på skuldra og "godt jobba", og så prater man ikke mer om den saken.
tirsdag 15. februar 2011
Avhengighet
The part of art that arthistory forgot!
Stjernene tok jeg i går. Stanga i øret også. Jeg er smålig avhengig av stjerner. Så jeg måtte ha den.
Det er litt skummelt med tatoveringer, man blir fort avhengig! Gi meg noen uker, så er jeg nok helt på tuppa etter mer blekk. Blekk gjør deg avhengig. Samme med piercinger. Jeg har faktisk bare 3, som er ganske lite synes jeg. Tok første i navlen da jeg var 16, og det skulle gå over 3 år til neste. Tok i nippelen i januar, og nå har jeg tatt i øret også. Hvor skal jeg ha neste? Noen ideer?
tirsdag 8. februar 2011
En rein start på dagen
mandag 7. februar 2011
25 kilo til og fra, en liiiten forandring kanskje?
Enda en rosablogg?
Hadde du trodd at dette var enda en rosablogg? Neida, jeg liker ikke sminke, mote, hår, styling og sladder.
Jeg er et ressultat av en oppvekst med en eldre søster og en eldre bror, guttekompiser, oversett, sprøe ideer, få konsekvenser, rock og metall, fordommer, kakebaking og dyr.
Hei, jeg er Astrid, den minste. Hun som slipper unna, hun med gullhår i ræva. Hyggelig!
Jeg er søtere enn sukker og surere enn sitron, en veldig god blanding for de som har prøvd det ut.
Jeg er et ressultat av en oppvekst med en eldre søster og en eldre bror, guttekompiser, oversett, sprøe ideer, få konsekvenser, rock og metall, fordommer, kakebaking og dyr.
Hei, jeg er Astrid, den minste. Hun som slipper unna, hun med gullhår i ræva. Hyggelig!
Jeg er søtere enn sukker og surere enn sitron, en veldig god blanding for de som har prøvd det ut.
Abonner på:
Innlegg (Atom)