Ordinary girl

Siden fokuset nå er så stort på mobbing, tengte jeg at jeg kunne dele litt av mine egene erfaringer.

Jeg var et mobbe-offer. Jeg var ikke den peneste, ikke den skole smarteste, hadde vansker med og knytte meg til folk. Jeg var stille, og lekte best for meg selv.
For jentene i klassen var jeg det perfekte offer. Jeg hadde veldig få jente venner på barneskolen, fordi den "kule" jenta i klassen ikke likte meg. Til hennes irritasjon ble jeg god venn med guttene, noe som gjorde at jentene ble tøffere mot meg.

Mamma har fortalt om flere episoder hvor jentene i klassen kom på døre hjemme hos meg for og "ordne opp" i ting jeg skulle ha sagt og gjort, jeg har heldighvis alltid kunne svart for meg. Oppi et hjørne er jeg veldig kjapp i repliken. Både da og nå.

Friminuttene på barneskolen gikk jeg stort sett alltid alene. Jeg var jo et av de freakene som aldri ville vokse opp, jeg hadde ingenting imot og leke med barbie som 12-åring, hallo? Jeg var jo fortsatt et barn! Jeg hadde det kjempe koslig med og leke med barbie mens jentene i klassen sminka seg og la ut bilder, som de garantert angrer på den dag i dag, på nettet.

Jeg er også veldig taknemmelig den dag i dag at jeg ikke tar ting til meg like lett, jeg kan få så mye kjeft som bare det hos sjefen min, men det berører meg ikke følelses messig. Jeg tror det var slik med meg da jeg var mindre også, tror det er derfor jeg har klart meg så bra. Overvekt og spiseforstyrrelser har ikke utgangspungt i barndommen min, men i ungdomstiden, en periode da jeg faktisk hadde venner.

Men negative ting har også kommet til meg, jeg har store problemer med og ta til meg possitiv respons, jeg fleiper det stort sett vekk. Fåretrekker heller den gode gamle måten, en klapp på skuldra og "godt jobba", og så prater man ikke mer om den saken.